Effekt av fysisk aktivitet på depresjon

Akutte effekter

Allerede i 1905 ble den første rapporten publisert, der Franz og Hamilton beskrev hvordan moderat fysisk aktivitet medførte betydelig forbedring mentalt, kroppslig og emosjonelt hos to pasienter med dyp depresjon. I 1984 viste McCann og Holmes at løpetrening hadde signifikant bedre effekt enn avslapning og ingen behandling for en gruppe studenter med lett til moderat grad av depresjon. Noe senere på 1980-tallet publiserte Martinsen og medarbeidere ved Modum Bad viktige resultater der de blant annet fant at deprimerte pasienter som var innlagt på sykehus, hadde signifikant bedre effekt av fysisk trening tre ganger per uke i ni uker enn arbeidsterapi i en tilsvarende periode.
I de siste årene har det kommet flere viktige studier, som bekrefter tidligere funn om positiv effekt av fysisk trening ved depresjon. I 1999 kom Blumenthal og medarbeidere med en studie der 156 pasienter i alderen 50 til 77 år var tilfeldig fordelt i tre behandlingsgrupper. Forsøket varte i fire måneder. Gruppe 1 ble behandlet med sertralin (Zoloft) 50–200 mg per dag. Den andre gruppen hadde fysisk trening i form av spaserturer og jogging i 30 minutter tre ganger i uken. Den tredje gruppen fikk både sertralin og fysisk trening. Det ble ikke funnet noen signifikant forskjell i behandlingseffekt mellom de tre gruppene, og alle hadde god effekt av behandlingen.

I 2006 publiserte Trivedi og medarbeidere en artikkel der 17 pasienter som ikke hadde blitt friske med antidepressiv medisinering, hadde deltatt i fysisk trening i tolv uker, mens de fortsatte med uforandret medisinering. Pasientene som var med på studien, fikk en tydelig positiv effekt på depresjon. Denne pilotstudien viser at det er mulig å bruke fysisk trening for å øke effekten av antidepressiv medisinering ved depresjon. Samme år viste Knubben og medarbeidere i en randomisert, kontrollert studie at relativ hard jogging i 10 dager med en hjertefrekvens på opptil 80 prosent av den maksimale, ga signifikant bedre terapeutisk effekt enn placebo (uttøyning og avslapning) hos en gruppe inneliggende pasienter med moderat til dyp depresjon.

Langtidseffekter

Babyak og medarbeidere fulgte opp pasientene i studien til Blumenthal og medarbeidere etter ytterligere seks måneder, og fant at de som hadde deltatt i fysisk trening hadde signifikant mindre risiko for tilbakefall enn de som hadde fått sertralin (Zoloft). De som trente, var også i signifikant større utstrekning tilbake i full virksomhet ti måneder etter studiestart.
Det finnes også flere studier med lengre oppfølgingstider. Tre nylig publiserte prospektive studier viser at det er sammenheng mellom fysisk aktivitet og depresjon. Harris og medarbeidere fulgte 424 deprimerte pasienter i en tiårsperiode. De fant at mer fysisk aktivitet var assosiert med mindre depressivitet og motvirket effekten av kroppslige sykdommer og negative stressfaktorer på de depressive symptomene.

Metaanalyser

En metaanalyse fra 1998 av Craft og Landers omfattet 37 artikler. De fant at fysisk trening var bedre enn ingen behandling ved depresjon. Det var ingen forskjell mellom ulike typer trening. Derimot var effekten bedre hvis behandlingen pågikk i mer enn ni uker. Det var best effekt ved moderat til alvorlig depresjon. I en artikkel fra 2001 gjennomgår Dunn og medarbeidere 18 studier. I åtte av disse ble depresjonssymptomene redusert med 50 prosent i den akutte fasen. Sju studier med oppfølgingstid på mellom 3 og 21 måneder viste at effekten vedvarte ved fortsatt trening.
Metaanalyser gir mulighet til å trekke konklusjoner fra en større gruppe pasienter enn tilfellet er med enkeltstudier. Hvis man stiller svært strenge krav til kvaliteten på studiene som skal inngå, er ulempen at man kan gå glipp av nyttig informasjon fra mindre, godt gjennomførte studier.

Epidemiologiske studier

Allerede i 1988 gikk Stephens gjennom data fra Canada og USA og fant at en stor
grad av fysisk aktivitet korrelerte med liten grad av angst-og depresjonssymptomer. I en tysk befolkningsgruppe fant Weyerer at de som sa de ikke drev noen fysisk aktivitet, hadde over tre ganger så stor risiko for å utvikle moderat til alvorlig depresjon som de fysisk aktive. Tre finske studier fant også liknende resultater. Pfaffenberger og medarbeideres studie fra 1994 er godt kjent. De fulgte opp Harvard-studenter i en periode på 23–27 år retrospektivt, og sammenliknet oppgitt fysisk aktivitet og trening med sykelighet i depresjon. Konklusjonen ble at de som drev regelmessig fysisk trening, hadde mindre risiko for å bli syke av depresjon. Effekten var klart doseavhengig.

Rimelige hypoteser om virkningsmekanismer

Fysisk aktivitet betyr endring av atferd, en atferdsmodifikasjon. Ved depresjon er atferden ofte preget av passivitet, tilbaketrukkethet og isolasjon. En atferdsendring kan påvirke følelser og tanker og dermed bidra til å redusere depresjon. Fysisk trening har vist seg å fremme positive tanker og følelser, øke troen på å takle egne problemer, gi større selvtillit og bedre evne til selvkontroll. Fysisk aktivitet kan sees som en form for atferdsterapi, og kognitiv atferdsterapi er en godt dokumentert behandlingsmetode ved depresjon. Salmon diskuterer en annen mulig psykologisk mekanisme. Hans hypotese er at fysisk trening gir større motstandskraft mot stress. Dette kan være koplet til redusert aktivitet i hypotalamus-hypofyse-binyreaksen, som ved depresjon ofte har en patologisk økt funksjon.

En annen mulighet er at det er den forbedrede fysiske funksjonsevnen som oppnås ved trening, som er virkningsmekanismen. Det er imidlertid ikke noen klar sammenheng mellom forbedret fysisk kapasitet og redusert depresjon hos deprimerte pasienter . Fysisk aktivitet forbedrer syntesen og metabolismen av signalstoffene noradrenalin, serotonin og dopamin hos forsøksdyr. Det finnes imidlertid ennå ikke noe klart belegg for å si at dette også gjelder for mennesker, men det er en rimelig hypotese om en viktig virkningsmekanisme. En populær hypotese er at effekten av fysisk trening skyldes økt frigjøring av endorfiner, det vil si kroppens egenproduserte morfinstoffer. Forsøk på både mus og mennesker styrker denne teorien, men det trengs mer forskning på effekten av endorfiner i hjernen hos pasienter som behandles med fysisk trening.
En annen spennende teori er også at fysisk aktivitet bidrar til dannelse av nye celler i noen deler av hjernen, spesielt hippocampus, som er viktig for læring og hukommelse. Ved depresjon er det funnet redusert volum av hippocampus, og behandling med antidepressive medisiner gir nydannelse av celler der. Hjerne avledet nevro-tropisk faktor (BDNF) er en vekstfaktor i hippocampus. Personer med demens, og depresjon med lave nivåer av BDNF i hjernen og i blodet. Hver når du er fysisk aktiv, øker BDNF både i hjernen, blodet og også i musklene.BDNF er avgjørende for en god hjerne-helse.
En forskergruppe ved Karolinska Institutet har nylig funnet at den antidepressive effekten, som man ser når deprimerte rotter får løpe på løpehjul, medfører cellevekst i hippocampus, og at det skjer like stor cellevekst hos rotter som løper som hos dem som behandles med antidepressive legemidler

Oppsummering

1. Fysisk aktivitet og trening kan brukes for å redusere faren for å bli syk av depresjon.

2. Fysisk aktivitet kan brukes som behandling av depresjon. Treningen kan kombineres med annen antidepressiv behandling, som medisinering og/eller samtaleterapi.

3. Fysisk aktivitet kan brukes for å redusere risikoen for tilbakefall etter vellykket behandling.